Foto: Sør-Varanger avis

Årets rallare: Hilja og Väinö Mäläskä

Siden den første æresrallar, Harald Eugen Tunstad, ble kåret i 1989, har de fleste av de som har fått denne utmerkelsen, vært profilerte personer, som har syntes godt i det lokale landskap og dermed også vært gjenstand for mye medieomtale. Noen har sågar brukt dynamitt for å bli hørt.

Et annet fellestrekk har vært at de alle har vært født i Norge, og i særdeleshet i Kirkenes.

Om årets æresrallere, for det er faktisk to av dem, stemmer ikke noe av dette.

De har definitivt ikke vært dem som har snakka høyest, og selv om de nok har vært avbilda i avisa noen ganger, kan de neppe kalles profilerte.

De er heller ikke født i dette landet, men i et av nabolanda, nemlig det i sør. Landet mange vandra fra under dårlige tider på attenhundretallet for å finne utkomme til familien i Ruija, Den salte åkeren, fordi potetehøsten og kornet svikta i mange år.

Da vandret de ofte opp mot tusen kilometer gjennom skog og myr, noen ganger på en sti, men oftest bare på intuisjon og tips og  fra de få som bodde i ødemarka.

Som dere skjønner kommer årets æresrallare fra Finland, og de er særdeles gode representanter for folket på Nordkalotten.

Nå kom ikke årets utvalgte på mjuke skinnsko med kursen mor Ruija, men med bil fra tettstedet ved den store innsjøen som tømmer seg der den hellige Trifon i si tid gjømte seg.

Den første av de to kom  hit i 1963 og fikk arbeid hos Sør-Varangers første gründer. Også han finlender med sans for store biler. Her ble han fram til han begynte på Sydvaranger i 1972. Tida hos Veiko Vuorela ble tilbragt bak rattet på en trailer med varer til og fra.

At han ikke ble lenger hos sin landsmann skyldtes at han på en hjemtur til Enare hadde truffet ei flott dame med samme navn som dronninga blant bærea vi plukker, og som har vært det store samtaleemnet i Sør-Varanger i sommer.

Mannen fra Enare fikk dama med seg på betingelse av at han slutta med langtransport, og vi har all fortåelse for at et nyforelska par vil våkne sammen hver morgen istedet for to ganger i måneden.

Sitt yrkesaktive liv fortsatte vår mann fra Finland med på Sydvaranger til 1983 da han begynte å jobbe på Kirkenes sykehus.

Kona begynte sin yrkeskarriere i sitt nye hjemland som hushjelp før hun i 1977 begynte å jobbe i kommunen, og i mange år var det barnehagebarn som hadde gleden av hennes milde vesen.

Nå er begge pensjonister, men er fremdeles aktive til tross for at husets herre ikke lenger er helt frisk, men lider av en livstruende sykdom. En sykdom som tok fra dem sin eneste sønn i sin ungdoms vår.

Komiteen, bestående av Torlid Sesseng, Alfon Jerijärvi og Hallgeir Henriksen mener deres engasjement, hovedsaklig for ta vare på finsk kultur og historie samt være en naturlig møteplass for finlendere som kommer til Sør-Varanger, gjør at de fortjener hver sin hatt.

Han stiftet foreninga i 1977. og har vært leder av Norsk- Finsk forening i ti år, mens hun er oppe i åtte år, og er sittende leder. Nåvel, sittende er neppe ordet , for aktiviteten blomstrer som aldri før.

De er alltid tilstede og tar tak og forutenom foreninga oppsøker de ofte ensomme eldra mennesker. Det må også nevnes at årets mannlige æresraller har lagt ned mye arbeid i Røde Kors hjelpekorps.

I disse barentstider dreier mye seg om Russland, og Finland er knapt nevnt når makta møtes og festtalene fremføres.

i så måte, med tanke på samarbeid og utveksling over grensene på Nordkalotten, eller i Barentsregionen, er arbeidet de har gjort av uvurderlig betydning.

Mange av våre nye landsmenn fra Suomi blir møtt med åpne armer av Norsk-Finsk forening, og samtidig har foreninga, anført av blant annet årets æresrallere, bidratt til at de band som finnes fra innvandringa på attenhundre tallet tas vare på og blir forsterka.

Hyvä sorti.

Årets æresrallere er Hilja og Väinö Mäläskä.