Da Grenselandmuseet i si tid ble bygd ble det plantet en rekke mindre rognetrær langs alleen inn mot museet. Med tanke på vær og vind ble det lagd rekkverk til trærne, og takket være god hjelp av mye nedbør de siste årene har mange av rognetrærne vokst seg stor og sterk, og i år er det flere av dem som er blitt kjønnsmoden og blomster og smiler mot himmelens evighet.
Vel fremme ved museet venter kommunale benker, som har vært gjennom både sliping og flere lags lakking med rødskjær. Så fint var det blitt at det var like før den grønnmalte benken til Gerd og Otto Nilsen ble rødmalt. Nå er den klar til å ta imot baken til alt fra elegante franske fruer til pølsespisende tyskere med ølmage.
På plass i sentrum igjen dukket imidlertid den udødelige grønnmalte benken, som Gerd og Otto Nilsen gjorde udødelig i si tid. Det var Jan Noste i teknisk drift som kom bærende med den klassiske offentlige benken, som mange av oss har et nært forhold til. At det gjennom årene har vært utført handlinger av ymse slag på disse benkene er hevet over enhver tvil, dog uten at begrepet benkesliting har sin bakgrunn i disse. Forslag fra en person på en benk kalles gjerne benkeforslag.
KLASSIKEREN: Sør-varanger kommune, her ved Jan Noste,tar vare på tradisjonen med grønmalte benker. Som i Gerd og Ottos sang fra 50-tallet.
Dagens benker er definitivt ikke ensarta, og enkelte er av den ubehandla rå typen , der faren for treflis i baken er stor. De er også resultat av at vær og vind gjør dem like værbitt som deler av Mellom bakkar og berg. En av dem tjente som sete for tre av de ansatte i barneverntjenesten, som tok morrakaffen i friluft i finværet fredag. Både May Grethe Monsen (t.h), Vanja Johansen og Siv Hatland satt tydeligvis godt i stasværet, og lyste opp den svært så grå benken. Fordelen med denne type benk kontra klassikeren til Gerd og Otto, er naturligvis at det er en benk med bord.
