Her i Sør-Varanger rammes folk indirekte på veldig forskjellige måter:
- Noen er redde for sine nære.
- Vi har russiske som frykter fordømmelse om de vil snakk varmt om hjemlandet sitt,
og samtidig risikerer sanksjoner om dem vil demonstrere.
- Næringslivet er under press – noen er redde for jobbene sine.
- Andre synes nærheten til den russiske grensen har blitt ubehagelig.  

Og poenget er dette:
Nå bør vi tillate oss selv og hverandre å være åpne om egne sorger og bekymringer.
Da kan vi hjelpe hverandre til å stå stødig i tiden som kommer ,og vil faktisk bli bedre rustet til å bistå andre.
Det sies at man skal ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre med deres.
Nå er mange her i en slik situasjon.

Mange vil kunne hente seg inn igjen via ganske enkle grep, mens andre vil trenge mer tid.

Så da blir spørsmålet hva vi kan gjøre, og jeg har noen generelle råd:

For det første er det helt naturlig å bli redd nå, men det er lurt å begrense bekymringstanker.
Når vi kverner på slike tanker, lurer vi oss selv til å tro at vi løser noe når vi egentlig bare kaves opp.
Del de med andre for å få hjelp til å nyansere.
Det kan også hjelpe å skrive dem ned. Få oversikt: Hva kan jeg gjøre noe med og ikke?
Kan du ikke gjøre noe med det, hjelper det ikke å tenke på det. Da kan du trygt la det ligge på papiret.

Så finn ut hva du vil gjøre!
Det kan være å ordne anbefalt hjemmeberedskap, bidra i aksjoner eller lage middag til en nabo som trenger det. Dette fokuset vil også motvirke maktesløsheten mange kjenner på nå.   

Så er det lurt å oppdatere seg, men i en viss form:
Gjerne en eller to ganger om dagen når du er opplagt.
Når vi er trette, tidlig morgen og sen kveld, er vi mere sårbare for bekymring.

Lev ellers så normalt som mulig.
Husk at det å trene, gjøre ting du liker, le, være rundt andre er bra for den psykiske helsen.

Det er ikke noe vi skal ha dårlig samvittighet for – det er viktigere enn noen gang at vi holder på eget overskudd for å kunne bistå andre.

Jeg vil også oppfordre til at ungene involveres i samtaler om krigen. Det å bli informert demper uro og gir mulighet til å stille spørsmål. Dessverre har også temaer som hets og utestenging blitt aktuelt: Det er det vi voksne som må ta ansvar for å motvirke i befolkningen.  

Til slutt vil jeg minne om at man i krise kan ha behov for psykisk helsehjelp og at vi har tilgang på det, men at det vi alle uansett trenger mest faktisk er hverandre.
I våres lokalsamfunn er vi godt vante med å trø til, på kryss og tvers, når det trengs.
Det merkes allerede at det florere med gode initiativer og mye støtte. Så det er fint å se!  

Da vil jeg bare oppsummere med noen ord som nok aldri har passet bedre, og det er:
Hold hodet kaldt og hjertet varmt!