Thriller på teater

Det er en utfordring som de færreste tar på seg å lage en grøsser eller en thriller for teater. Å lage en forestilling i denne genren etter en historie som nesten alle kjenner er en enda større utfordring. Det blir da umulig å spille på overraskelsesmomentet, som normalt er et viktig grep. Desto viktigere blir det da at skuespillerne leverer gripende og troverdige tolkninger for at det skal fungere som teater.
 

Galskap, angst og latter

Rob Reiners film etter Stephen Kings fortelling, er en kjent nesten-klassiker. James Caan og ikke minst Kathy Bates ble kritikerroste for sine tolkninger. Desto større er prestasjonene til Duc Mai-The og Maryon Eilertsen i denne oppsetningen. De klarer å skape sine egne roller, uten at publikum sitter og sammenligner med ”originalene”. Rollen som ravgale Annie er en drømmerolle for en dyktig skuespiller, og Eilertsen gjør den både gal og troverdig så det holder. Men like imponerende er Duc Mai-The i rollen som Paul, balanserende mellom angst, fortvilelse og nærmest lattermild resignasjon, ofte på en gang. De lykkes i å gripe publikum på en måte som gjør at man faktisk glemmer at man egentlig vet hvordan dette ender.

Stram og effektiv regi

Kjetil Høeghs regi er stram og effektiv, og lydsporet, signert Per Martinsen og Øyvind Heitmann bygger fint opp under handlingen, uten å bli for dominerende. Scenografien fungerer som den er tenkt: Både som åpning mot verden, og som klaustrobifremkallende labyrint av dører.

En forestilling som appellerer til de fleste

Dette er en forestilling som burde appellere til de fleste, også de som ellers ikke går så ofte på teater. Anbefales på det varmeste